Mens vi venter på fred
Rehabilitering senteret går fremmover
Ett av høydepunktene på turen var besøket på Rehabiliterings senteret vi var å jobbet på i August.
Når fullskala krigen startet i Ukraina februar 2022, gikk det ikke lang tid før dette stedet kom under russisk kontroll. Beboerene og de som jobbet der da, fikk ikke forlate tomten de månedene de var under russisk kontroll. Etter som presset på de russiske soldatene i området økte, kom også beskyldninger om forræderi. Dette ledet til at enkelte ble låst inn i kjellere frem til de russiske soldatene trakk seg tilbake.
Når de ble frigitt, var det flere som ikke klarte å bo der lenger, så nå er det god plass. Så nå gøre vi så mye vi kan for å gjøre senteret ferdig, så de kan øke kapasiteten til 40 personer.
Når vi i begynnelsen av August var nede med et arbeidsteam fra Øvrebø, la vi isolasjonmatter, isolasjons duk og rør til vannbåren varme på gulvene i det meste av første etasje. I tillegg fikk vi lagt inn alt av rør til vann og avløp. Vi fikk også støpt ferdig gulvet på to av soverommene.
Når vi nå kom tilbake, var alle gulvene ferdig støpt. Neste skritt blir å kjøpe fyrkjele, pumpe og det som ellers trengs for å få varme anlegget i funksjon. Her mangler vi ca 9000 US$. Så håper vi å få lagt fliser, innstalere det som trengs på bad og kjøkken så fort som mulig, så alt er klart til å ta imot nye beboere.
I bilde karusellen under viser de første bilden litt av situasjonen når vi reiste hjem i August, så kommer det en del bilder av de ferdig støpte gulvene. Siste bildet er av Thor Erik og Knut fra Vennesla som var med på denne turen, i det de er å ser på et av rommene som brukes av beboerne nå. Ikke et sted vi ville bo, men dem som bor der er takknemlige for den hjelpen og muligheten de får til å komme seg ut av rusen og tilbake mot et rusfritt liv med familie og venner.
Vi besøkte menigheter i Bila Tserkva og Kyiv.
De siste to dagene vi var i Ukraina, besøkte vi byene Bila Tserkva og Kyiv. Her var vi med på møter hvor Helge Flatøy talte. Før og etter møtene var det god tid til mat og felleskap. Det å få mulighet til å bli kjent med noen av menneskene som gjør veldig mye for å hjelpe dem som bor i disse byene er inspirerende og utfordret oss som kom på besøk veldig mye.
Flere ganger fikk vi høre historier om mennesker som har gått igjennom ting, der vi ikke klarer å forstå smerten de må ha opplevd. Men i dag ser vi at de går forran og gjør en enorm innsats i å gi håp til andre. Slik startes nye rehabiliterings senter, som drives av lokale menigheter, der det ikke finnes et offentlig hjelpe apparat som tar seg av noen av dem som sliter mest.
Alle vi treffer har sine historier, ikke minst med opplevelser og erfaringer de har gjort seg nå under krigen. Det å leve med konstante flyalarmer. En av de første nettene vi var i Ukraina, var første natt på nesten to måneder uten at flyalarmen gikk. Så hver natt vekkes de av sirener, ofte av eksplosjoner, både av luftvern og treff av rakketter og droner.
Det å skulle leve i denne konstante frykten hver gang en legger seg. Det å vite at i natt smeller det, er en tortur som skaper mye lidelse og slitasje på folk. Det er ikke vanskelig å forstå at enkelte sliter med å holde motet oppe, men sammtidig så utrolig godt å kunne være med å gi håp i en så vanskelig tid.
Når vi satte oss på toget hjem, gikk det igjen kun et par timer før alarmene gikk. Vi var på vei hjem til trygge Norge. Da kjentes det vondt å vite at venner sitter igjen uten muligheten. At de må fortsette å leve i dette fremmover i lang tid.
Midt oppe i dette er det også alle dem som har hatt eller har muligheten til å reise, men som velger å bli igjen. De vil være der nå, som de trengs mest. Nå som det virkelig er behov for dem. Soldaten vi besøkte i Sumy fylket, flere av lederene vi traff i Bila Tserikva og Kyiv, på rehabiliterings senteret. Mange av disse har måtte tåle utrolig mye, men de velger å bli, bli for å gi håp. For selv har de så mye mer en håp. De har virkelig tro på at det skal bli fred. At Ukraina skal bestå som et fritt land, der nettene igjen skal bli fredfulle og gi hvile.
Kontrastene er store når vi står på Maidan plassen i Kyiv sentrum. Store monnumenter og flotte bygg, men også tusenvis av flagg som representerer fallne soldater. Så midt i dette får vi et bilde av Thor Erik med 2 tamme duer på skuldrene. Vi skal ikke bare håper på fred. Vi må ha tro på at den kommer og hjelpe dem som lider.
Vi vil fortsette å hjelpe
Vi jobber nå med å kunne kjøpe inn det utstyret som trengs for å kunne få varme på rehabiliterings senteret, så vi kan hjelpe dem å hjelpe enda flere. Senteret vi ha plass til nesten 40 personer når det er ferdig.
Ellers planlegger vi også i år en tur til jul. Da skal vi være i 2 byer. En i vest og en i det sentrale Ukraina. Her skal vi sammen med lokale menigheter være med å lage til jul for interne flyktninger og barn som har mistet far i krigen.
Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlig.
Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til veldig dem vi treffer i Ukraina.
Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.
