Vann må vi ha
Nærme frontlinjene, forbi sjekkposter, mange lag med skyttergraver, tank feller og piggtråd bor det fremdeles mennesker som håper å unngå å miste alt de har
Det er så mange måter å hjelpe mennesker på. Men en av de viktigste behovene vi har er vann. Å ikke ha tilgang til rent vann er en katastrofe.
Mens vi hjemme hører i mediene om hvordan frontlinjene kollapser, er det store forskjeller langs den lange frontlinjen. En ting som det sjeldent snakkes om er hvor bred frontlinjen er satt opp. Hvor mange lag den har og hvor vanskelig det er å ta store områder.
Denne uken har vi vært i Zaporizhzhia, som ligger sørøst. Byen ligger på begge sider av Dnipro elven, bærer preg av å være sliten, med masse soldater på vei ut og inn fra fronten. Av en eller annen grunn har byen vært spart for de verste rakett angrepene, selv om den ligger veldig nærme fronten. Her har en organisasjon som kommer ut av det kristne musikk miljøet i USA etablert seg. A Jesus Misson gjør det de kan for å evakuere mennesker fra fronten, men bruker også mye tid på å forsyne områder med vann og andre ting de trenger. Sammen med dem dro vi fra Zaporizhzhia og kom fort til de første forsvarsverkene. Over det åpen landskapet var det hinder så langt vi kunne se begge veier. Så noen km lenger frem, var det ny runde, og vi passerte to til før vi endelig kom frem til landsbyene vi skulle hjelpe disse dagene.
Her høres ofte drønnene fra artilleriet, konsekvensene var tydelig både på hus og på veiene. Noen av husene har de prøvd å bygge opp igjen, mens andre er så ødelagt at det ikke er mulig. Og midt i dette kaoset, så er det noen på en traktor som prøver å holde liv i seg selv og familien mens de er ute på jordene. Men felles for dem alle, er at de henger lange rekker med bilder og info om dem som har gitt sitt liv i kampen for friheten.
Nesten hver uke får disse landsbyene besøk av frivillige som kommer med rent vann i tanker. Det meste av infrastruktur så nære fronten er ødelagt, så mange er avhengige av den hjelpen de kan få. Er det virkelig noen der ute som bryr seg om oss? Hvorfor tar dere fra utlandet risikoen det er med å komme for å hjelpe oss?
Dette er spørsmål som ofte kommer. De forstår ikke hvorfor, samtidig som det er så utrolig takknemlige for den hjelpen de får. Uten denne hjelpen hadde smerten vært mye større. Sannsynligheten for sykdom og ekstra lidelser også.
I byen Zaporizhzhia er det flere menigheter som har bygget rense anlegg for vann. I kjellere står tanker og burer døgnet rundt. Her kommer vi tidlig om morgenen med flere varebiler. Tankene fylles opp og en del kanner kjøpes inn. Det er godt å ha noen ekstra med på tur i et område der ting ofte går i stykker, selv om en passer på så godt en kan.
Når turen går mot fronten vinkes vi hurtig igjennom kontrollpost etter kontrollpost. De kjenner oss og vet hva vi skal. Noen stopper oss for å takke, mens de fleste bare vinker oss forbi. På disse daglige turene er har alle med hjelm og vester for sikkerheten. Håpet er jo at det aldri skal brukes, men det er ikke mer en tre mnd siden en bil måtte settes igjen da den ble truffet av en drone.
Det føles litt merkelig å skulle gå så beskyttet, mens dem som bor der ikke har noe. At det ligger noen granater i gatene, er det vist ikke andre en meg som bryr seg om. Når vi kommer inn i landsbyene kommer de fra alle kanter med bøtter og kanner. Noen har allerede gjort seg klare langs veien. Så vi kjører gate for gate mens vi deler ut det vannet vi har. I den ene byen går vi tom, mens i neste har vi nok til at vi kan fylle på litt ekstra i en brønn de har laget.
Vann tar vi som en selvfølge, kanske livet også
Etter en lang natt på toget kom jeg tilbake til Kyiv nå i morgentimene. Her har det vært nok et stort rakett og drone angrep, så dagen i dag har gått uten strøm. Det er minus i luften og selv fronten føles like fjern som strømmen, tar jeg meg selv i hvor fort jeg tar ting som en selvfølge igjen. På med lommelykta og inn i dusjen. Joda. Vi tilpasser oss veldig fort. Men det er ikke enkelt om en ikke har selv de mest elementære tingene som vann, mat og varme.
Sånn er jo selve livet også. Det handler ikke så mye om hva vi har, men om vi bryr oss eller ikke. De fleste av oss kjenner på hvor lite vi faktisk kan få gjort, mens sannheten er at vi får gjort veldig mye for veldig mange. Ved å være tilstede gir vi håp. Viser at det er noen som bryr seg. Vann er ikke en selvfølge, men noe vi skal være takknemlige for. Vennskap og omsorg er også noe vi trenger. Ting som er lett å ta for gitt når vi har nok av det, men som betyr så utrolig mye for dem som ikke har det.
Takk til alle dere som er med å gjøre dette arbeidet mulig. Takk til alle dere som bryr dere og vil gi av det beste dere har til dem som er glemt eller falle utenfor. I dag, som så mange rundt om i verden feirer "thanks giving" kan vi godt ta et par minutter og takke for det landet vi lever i, for freden vi har. For alle mulighetene som ligger foran oss. Og ikke minst for muligheten til å bety en forskjell for dem som ikke har dette vi ikke en gang tenker over at vi har.
Vil du være med å støtte arbeidet Dare2be driver, så er vi veldig takknemlig.
Om du vil være med på en tur, så vil du også være med å spre glede og håp til veldig dem vi treffer i Ukraina.
Ta kontakt, bli med å gjør en forskjell.
