Det er i begynnelsen av februar, og jeg får en telefon fra Helge Flatøy:

«Hei Geir, vil du være med å kjøre ned en minibuss til Ukraina i begynnelsen av mars?

Svaret ble «ja det passer bra»

For nærmere reisebeskrivelse av turen, les bloggen «Ukraina trenger vår støtte og hjelp mer enn noen gang», så ønsker jeg å fortelle litt om mine opplevelser på reisen.

Dette var min andre tur til Ukraina etter at krigen startet, første turen var jeg med og kjørte en konvoi med humanitær hjelp fra Romania til Ternopil i Ukraina.

Flyalarmene var stressende. 
Det er ikke alle plasser man hører flyalarmene, så for å få varsel på innkommende trusler er det utviklet en app som gir beskjed på telefonen. Denne appen lastet jeg ned og aktiverte alarm i det området jeg var i. Alarmen gikk hele tiden, og det var ganske stressende – høyt og intens lyd, så det endte med at jeg skrudde av varselet. Da gikk det opp for meg at dette har de levd under her i 3 år nå.

Det som gjorde størst inntrykk på meg var møtet med enkeltmenneskene.

Nå vil jeg dele noen av disse møtene med dere:
Da vi skulle ta toget fra Zaporizzja til Kyiv, satt vi inne i avgangsterminalen og ventet på at toget skulle komme inn og vi kunne gå om bord. Plutselig gikk lyset, og flyalarmen i byen begynte å ule voldsomt. Vi ble jaget ut at avgangshallen og ned i en undergangs tunnel. Mens vi stor der nede og ventet på at faren skulle gå over, begynte tolken vår å fortelle meg om hvordan barna hans slet med traumer og angst etter 3 år med konstant frykt, og stressende alarmer.

Tårene trillet nedover kinnet på tolken (og på meg) da han åpnet opp om hva krigen hadde gjort med dem, selv om de ikke hadde opplevd direkte kamper eller blitt direkte truffet.

Det gikk plutselig opp for meg, at her er det mange som er beørt av krigen selv om de ikke har opplevd å bli fysisk skadet i krigshandlingene.

Vi besøkte en menighet utenfor Kyiv. Der hadde det vært droneangrep kvelden før. Familien jeg snakket med fortalte at de hadde gått inn på badet som var uten vindu, og barna la seg i badekaret. Da kom det fra deres sønn: «Jeg er for ung til å dø nå, jeg er jo bare 8 år»

Da vi var ute og besøkte Rehab senteret som Dare2be er med å hjelper, filmet jeg for å lage en liten video om senteret. Jeg hadde med meg dronen min og gav beskjed om at jeg skulle filme litt. Trodde alle hadde fått med seg dette, men en av beboerne hadde dessverre ikke fått dette med seg, og ble ganske stresset da jeg fløy over huset med dronen. det er naturligvis mange i Ukraina nå som lett blir streeset av ting som vi overhode ikke tenker på.

 
Midt i alt det vonde og triste, så er det også mye som er veldig flott. Når vi reiset rundt og besøkte forskjellige menigheter, så drev alle med utstrakt hjelpearbeid, både til de som kjemper og til de om er hjemme og trenger hjelp. Utrolig mye ubetinget nestekjærlighet og folk strekker seg langt for å hjelpe de som trenger hjelp.

Utrolig lærerikt å få være med Helge Flatøy å møte så mange flott mennesker som har et stort hjerte for å hjelpe, noen faktisk med livet som innsats.

Takk for turen og felleskapet Helge.
Salva Ukrajini