Sist vi var i Ukraina fikk vi oppleve veldig mye. Alt fra sykehus besøk langs fronten, møter med soldater, ungdomsleir, besøk på flere rehabiliterings senter, leder seminarer og besøk i flere menigheter.

De siste to dagene var vi i Kiev. En utrolig vakker by, der folk prøver å leve så normale liv det er mulig. Det er som jeg skrev i et tidligere innelgg ikke så enkelt når krigen skaper så mye problemer. En av tingene som vi ikke tenker på er dette med strøm. De har nå to timer strøm og seks timer uten, sånn går det hele døgnet, ikke bare i Kiev, men over stort sett hele landet. Av og til er det enda mindre tid med strøm. Selv om myndighetene jobber hardt for å få fikset kraftverk som er ødelagt, har folk fått beskjed om at det kan bli slik til vinteren også.

Vi som har strøm hele tiden tenker ikke så mye på det, Men hvordan ville frysediskene i butikkene virke om de bare får størm to timer, så seks timer uten. Eller kjøleskapene. Alle må prøve å gjøre det de kan for å få maten til å holde.

Dette er bare et av eksemplene på ting som påvirker hverdagen hele tiden.

Så er det jo noen av de mer brutale tingene som vi alle tenker på med krig. Flyalarmen går mange ganger om dagen, over hele landet. På vår siste formiddag i Kiev, mens vi ventet på toget vi skulle ta til Polen ble Kiev angrepet av raketter. Mange ble skutt ned, men noen kom igjennom. Så kunne vi fort lese nyhetene om at et barnesykehus i Kiev var truffet også hjemme i Norge.  Martin Wikstøl som var med fikk kjenne på dette.

På turen vi nå skal ha, kommer vi hovedsakelig til å gjøre praktisk arbeid på et rehabiliterings senter. Uten strøm blir det fort kaldt til vinteren. Bildet her er fra et av Rehabiliterings senterene vi besøkte tidligere i år.

Vi er derfor et team på fire personer som fra Kristiansansd om rådet som reiser til  sentral Ukraina, vor vi skal hjelpe til med å innstalere et vedfyrt radiator annlegg på et rehabiliterings senter. Om de ikke får størm til vinteren, er jo det kritisk. I Ukraina drives disse rehabilterings senterene på dugnad, ofte er det lokale kirker og menigheter som har startet og driver dem. Selv i Norge vet vi hvor vanskelig det er å gjøre en slik jobb på dugnad, så i Ukraina blir det ikke enklere. Og nå som krigen raser, mange, også mennesker i menighetene er flyktet, så er det enda vanskeligere og krever enda mer fra dem som er tilbake.

Soldatene som kjemper på fronten opplever enormt tøffe ting, som setter dype spor. Flere av dem tar derfor til rus for å døyve noe av smerten og for å klare å takle den harde hverdagen som er der. Så etter hvert er det nå flere av rehabiliterings senterene vi har besøkt som har soldater inne for å få hjelp. Store indre sår skal bearbeides, mens det for mange ikke er enkelt å få hjelp. Mange av disse er nå for syke til å kunne reise hjem til familien, så da er håpet det vi kan gi dem. Et sted å være, et sted å få hjelp.

Dette får vi gjøre noe med. Hele neste uke kommer vi til å legge rør, støpe gulv og ferdigstille så mye vi kan sammen med mennesker fra både rehabiliterings senteret og den lokale menigheten som driver dette.

Vi kommer til å legge ut en del oppdateringer på Facebook og Instagram, i tillegg til at det nok kommer er par innlegg her på bloggen også, så følg med oss på reisen.